I mange kontekster omtales havvind som så flott fordi det er langt fra folk, så man slipper å se turbinene. Denne uttalelsen er en forenkling. Den ignorerer at havvindutbygging handler om mer enn synsfelt – det handler også om hvem som blir berørt og hvem som får reell medvirkning i prosessen. For selv om turbinene plasseres langt til havs, er konsekvensene av dem merkbare på lang avstand, og de berører lokalsamfunn og næringer direkte.
Hvem skal egentlig tilpasse seg hvem?
Begrepet «sosial aksept» kan gi inntrykk av at de som er skeptiske til havvind, må endre mening og bli med på laget. Men hva med utviklerne og myndighetene? Det er de som burde lytte mer, lære og tilpasse seg dem som faktisk bor i områdene som blir berørt.
Folk i lokalsamfunnene sitter med legitime håp og bekymringer for hvordan havvindutvikling skal påvirke dem og deres omgivelser. De som er skeptiske, er ikke det for å være vanskelige. De har gode grunner, enten det er bekymringer rundt miljøpåvirkninger, fiskeriinteresser, økonomisk rettferdighet eller andre forhold. Dette er bekymringer som må adresseres og tas på alvor.
Ved å forsøke å tvinge gjennom “sosial aksept” for havvindprosjektene, mister man gode muligheter til å adressere bekymringene og å jobbe sammen for å finne de beste løsningene for alle aktører.
Ikke bare en prikk på kartet
Utsira kommune vært gjenstand for en enorm interesse, besøkt at studenter, doktorgradsstipendiater og forskere og konsortiene som ønsker å utvikle på Utsira Nord. De litt over 200 innbyggerne på øya har vært en del av utallige forskningsprosjekter og konsortieprosesser. Det er ingen hemmelighet at flere Sirabuerne nå kjenner på det som på fagspråket kalles «stakeholder fatigue». Flere har svart på spørsmålet «Hva betyr havvind for deg?» så mange ganger at det har begynt å miste mening. Men mens «alles» blikk har vært rettet mot Utsira, har man glemt å stille det samme spørsmålet til andre lokalsamfunn som også blir berørt – bare på en annen måte.
For en havvindpark dukker ikke bare opp ute på sjøen over natten. Komponenter må produseres, fraktes og settes sammen- og kanskje må turbinene lagres i fjordene i påvente av et værvindu som tillater tauing ut til feltet. Dette vil ikke skje i et vakuum, men er planlagt å skje på havner og industriområdet i en rekke fjorder, ofte tett på lokalsamfunn. Enten det blir Haugesund Windport, Wergelandsbasen, Windafjord Port eller et av de andre stedene som tas i bruk, må det anerkjennes at dette ikke bare er industriområder; det er folks hjem.Skal vi tro dem som utvikler havnene, vil disse lokalsamfunnene stå igjen med flere arbeidsplasser – men sannsynligvis også mer støy og mer trafikk. De som bor på disse plassene, er like mye en del av havvindens virkelighet som de som ser turbinene fra stuevinduet.
Likevel virker det som om medvirkningsprosessene i stor grad har vært konsentrert rundt de nærmeste naboene til selve parken. Man kan si det er forståelig – men likevel ikke tilstrekkelig.
Haugalandet
Da jeg som en del av mitt doktorgradsprosjekt reiste rundt på Haugalandet, besøkte jeg en rekke lokalsamfunn der det planlegges havner og andre industriområder knyttet til havvind. Jeg snakket med mange om hvordan de ser på havvindutviklingen i sin region og det ble tydelig at mange ønsker å være en del av utviklingsprosessen.
Det finnes både de som er svært positive og de som er svært negative til havvindutvikling, men felles for samtlige er at de ser både fordeler og ulemper ved utviklingen av denne industrien. Selv de som er svært positive sitter med bekymringer rundt økt tungtransport på allerede trafikkfarlige veier, usikker påvirkning på turismen og boligpriser- for å nevne noe. Og av de som er svært negative er det flere som sier at dette kan være en bedre løsning enn mye annet.
Mitt hovedfokus på feltarbeid var å kartlegge hvordan folk ser på fordelingen av fordeler og ulemper ved havvindutvikling i Norge. Det ble fort tydelig at mange er redde for at de blir sittende igjen med alle ulempene – økonomisk, sosialt, naturmessig - mens andre stikker av med alle fordelene.
Havvindens fremtid må formes av flere
Det er naivt å tro at turbinene «ingen ser» ikke setter spor. Havvind setter spor – i landskap, i arbeidsmarkedet og i hverdagen til folk som bor tett på både havvindparker, havner og industriområder. Derfor må medvirkning ikke begrenses til de som bor nærmest selve parken. Den må favne bredere.
Havvind handler ikke bare om energi og teknolog. Det handler om mennesker og lokalsamfunn, og om hvordan vi sammen former fremtiden. Hvis vi skal lykkes med en rettferdig grønn omstilling, kan vi ikke tenke sosial aksept. De som blir berørt må få mer enn informasjon, de må få reell innflytelse på prosessen.
En bærekraftig havvindnæring krever at vi tenker helhetlig – og sosialt. Påvirkning skjer langs hele verdikjeden og det må også medvirkningen gjøre.